Bakgrunnen for kriseforliket 1935
Av Webmaster ( Sist oppdatert: 12.05.04 12:33 )

Karakter: 5-6
Målform: Bokmål

Videregående -> Historie

Bakgrunnen for Kriseforliket

 

Førkrigsårene i Norge opplevde sterk økonomisk framgang, optimisme preget folk og det parlamentariske systemet syntes å fungere godt. Statsminister Gunnar Knudsen uttalte i februar 1914 ”Den politiske himmel er skyfri”, men lite visste han om de vanskelige tider som var i vente. I august 1914 brøt første verdenskrig ut, og fra 1920 og begynnelsen av 1930-årene er ”krise” stikkordet. Etter kort høykonjunktur etter krigen kom omslaget høsten 1920 med fall i prisene og omsetningsvansker. Prisfallet (deflasjon) fortsatte, med kun et avbrekk, helt fram til 1933. Prisene var da redusert med 67 % og under hver krisebølge fikk industri og landbruk store økonomiske problemer. For å redusere utgiftene måtte bedriftene redusere lønningene som førte til store arbeidskonflikter med streik og lockout. Mellomkrigstiden var preget av ustabil politikk med hyppige regjeringsskift. Arbeiderpartiet hadde mistet trua på styringssettet og går inn for revolusjon, men legger senere om sin politikk. De blir et reformistisk og sosialdemokratisk parti som ønsker regjeringsmakt. Under verdenskrisen på begynnelsen av 30-årene er arbeidsledigheten høy og primærnæringene er i krise. Bondepartiet og Arbeiderpartiet inngår et kriseforlik. Bondeparti skal hjelpe Arbeiderpartiet til regjeringsmakt mot at de lover å gi økonomisk støtte til den hardt rammede landsbygda.

 

I denne oppgaven skal jeg ta for meg styringsmaktenes kamp for å få kronen opp i pari etter at den under og etter første verdenskrig ble utsatt for en voldsom inflasjon, og hvordan den forverrer situasjonen økonomisk for industrien og primærnæringene. Jeg skal se på arbeidskonfliktårene og hvordan den fører fram Hovedavtalen. Til slutt skal jeg ta for meg Arbeiderpartiets kamp mot de borgelige partiene og hvorfor partiet gikk fra å være et kommunistisk revolusjonært parti i 1919 til å bli et sosialdemokratisk parti som til slutt oppnår regjeringsmakt i 1935 med hjelp fra Bondepartiet.

 

Norge klarte å holde seg utenfor krigen, men i og med at Norges viktigste handelspartnere deltok, fikk krigen også innvirkning her hjemme. De krigførende ville dra mest mulig nytte av norske varer og tjenester, dermed måtte Norge føre en smidig balansepolitikk mellom stormaktene for å holde seg nøytral. Storbritannia trengte norske skip for å frakte soldater og kull til Frankrike. Tyskerne trengte fisk for å fø soldater og sivile og nikkel, kopper og svovelkis til sin produksjon av våpen og ammunisjon. Økonomien blomstret de første krigsårene pga. av den store etterspørselen etter norske shippingtjenester. I andre halvdel av krigen stagnerte økonomien. Det å hindre tilførselen av forsyninger til den krigførende motparten viste seg å være effektivt i en krigssituasjon, det ble dermed mangel på råvarer. Råvaremangelen førte til at næringslivet fikk vansker med å holde produksjonen gående. Resultatet var varemangel og dermed voldsom prisstigning. ”Dyrtiden” (inflasjon), som denne perioden ble kalt, ble for mange svært vanskelig fordi lønningene lå periodevis langt etter prisøkningen.

 

Pga. vanskeligheter med å skaffe viktige forsyninger av råvarer ble første verdenkrig et brudd med den økonomiske liberalismen i Norge. Statlig inngrep næringsliv og økonomi ble nå vanligere enn før. Det ble innført eksportforbud for viktige vareslag, og fra 1917 ble det innført rasjonering og bøndene fikk pålegg om hva de skulle dyrke. Staten kjøpte også skip og startet egne rederier for å skaffe de mest nødvendige varene. Regjeringen etablerte et statlig kornmonopol fordi de regnet med at staten lettere enn private kunne kjøpe inn og lagre store kvanta korn for å sikre forsyningene. Mangelen på kull bidrog også til store investeringer i kraftverk. Statens aktivitet gjorde at statsgjelda under krigen ble tredoblet, men det er først på midten av 1920-tallet politikerne forstår hvor ille tilstanden er. Da hadde gjelda økt fra 357 millioner i 1914 til 1800 millioner.

 

Det var ikke bare staten som skulle få merke problemene med å betale tilbake gjeld utover 1920-tallet. Da krigen ble slutt i november 1918, bedret økonomien seg igjen. Det ble en voldsom etterspørsel, spesielt etter importvarer. Krigsreguleringene på handel og produksjon ble opphevet, og snart gikk alle hjul for fullt. I gode tider var bankene interesserte i å øke utlåna sine og investeringslysten var stor. Både industri og bønder tok opp lån for å fornye nedslitt produksjonsutstyr, og kommunene bygde kraftverk for å skaffe elektrisitet. Men så plutselig snudde utviklingen i 1920. Folk hadde kjøpt det de trengte, markedet var mettet. Etterspørselen og prisene sank (deflasjon). Krisen forplantet seg til bankene og til det offentlige. Pga. av nedgangen i produksjonen fikk staten og kommunene mindre skatteinntekter, bedriftene begynte å rasjonalisere for å kutte kostnadene, noe som førte til færre arbeidsplasser. Inntektsnedgangen gjorde at bedrifter måtte innskrenke eller stenge, kommuner var på randen til konkurs og mange små bruk ble tvangsauksjonert. Pengepolitikken som ble ført på denne tida skulle også gjøre sitt for å forverre krisen.

 

Før krisen i 1920 hadde utnevnte Gunnar Knudsens regjering Nicolai Rygg som ny sjefsdirektør for Norges Bank. Inflasjonen under og like etter første verdenskrig hadde mer enn halvert verdien av kronen. Hans oppgave ble å gjenskape pengeverdien slik den var før krigen. Den nye pengepolitikken ble kalt paripolitikk, og målet var å få kronen opp i den gamle gullverdien fra 1914. En stabil valuta var nødvendig for varebytter mellom landene. Det var også et krav fra folk som hadde vært sparsomme og lagt av penger at de ikke skulle tape penger på et kursfall. For å få kronen opp i verdi, måtte det føres en stram utlånspolitikk, seddelmengden måtte ned og rentenivået måtte være høyt. For å ikke skade næringslivet måtte denne utviklingen skje gradvis og i et rolig tempo. Men da etterkrigskrisen kom høsten 1920, raste prisene nedover. Næringslivet kom i store vansker og kunne derfor ikke tåle en oppskriving av kronen. Norges Bank måtte i stedet øke seddelmengden fra 1923 for å hindre at hele bankvesenet gikk over ende og ta hele næringslivet med seg. Bankene fikk ikke inn renter og avdrag, og selv om mange banker fikk økonomisk støtte gikk omkring halvparten av forretningsbankene konkurs. Staten tapte hundre millioner på støtteaksjonen.

 

I 1923-25 tok produksjonen seg opp igjen. Prisene steg og kronen fall i kurs, noe som var stikk i strid med paripolitikkens mål. Men Rygg var fortsatt fast bestemt på å få kronekursen oppover. Nå som flere var kommet i arbeid og økonomien var blitt sterkere, var tiden inne for å snu inflasjonen og få kronen mot pari. Dette førte til at spekulanter både innenlands og utenlands kjøpte opp billige kroner i påvente av kursstigning. Dermed for kronekursen oppover i stort tempo med store skadevirkninger på eksport og prisnivå. En valutakommisjon ble satt ned for å se hva som kunne gjøres, men i 1928 var kronen kommet i parikurs og gullinnløsningen ble satt i verk. Målet var nådd, men har i ettertid fått sterk kritikk. Pengepolitikken gjorde krisen verre enn det den trengte å være.

 

Under og like etter krigen hadde bønder ennå gode tider. Mange tok opp lån for å investere i nytt utstyr. Da prisene sank og dermed også inntektene, fikk mange problemer med å betale tilbake lån. Det ble tyngre å betale renter og avdrag siden inntektene ble mindre mens gjelda fortsatt var den samme. Bøndene svarte med å øke produksjonen for opprettholde inntektene. Men det gjorde bare vondt verre, for den økte produksjonen bidrog til å presse prisene ytterligere ned. Paripolitikken gjorde også sitt for å forverre situasjonen, i og med at kurstigning fører til billigere importvarer og lån måtte betales tilbake i dyre parikroner. Mange ble derfor nødt til å tvangsauksjonere, og da var spesielt småbruk mest utsatt. På bakgrunn av krisen på landsbygda ble et nytt politisk parti stiftet i 1920, og fikk allerede ved stortingsvalget påfølgende år 13,1 % oppslutning. Bondepartiet ble et talerør for landbruk og bygdenæring i motgang.

 

Også i industrien var vanskelighetene store gjennom mellomkrigstiden, selv om økonomien og produksjonsmengden totalt sett økte i de fleste bransjene i perioden. Arbeidsløsheten ble et alvorligere problem. 1921 ble et katastrofe år. Eksporten og produksjonen minket kraftig, noe som førte til at antall årsverk i industrien minket med 41 000. Produksjonen minket også i 1926-27 og 1931-34 med arbeidsløshet som resultat. Det å være industriarbeider ble altså en mer usikker levemåte enn tidligere. 

 

For bedriftene er konsekvensen av en kronestigning at prisene synker med det resultat at inntektene blir mindre. For å redusere utgiftene måtte arbeidsgiverne senke lønningene, noe som aldri er populært. Dette førte til harde arbeidskamper mellom lønnstakere og arbeidsgivere. Krav om lønnsreduksjon ble møtt med streik. Den første storstreiken kom våren 1921 og på det meste omfattet den 120 000 lønnstakere. Arbeidsgiverne krevde 33 % lønnsreduksjon for sjøfolkene, men dette ville ikke Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) godta. Men hos mange bedrifter var lagrene fulle og i tillegg var prisene lave, de hadde derfor ikke noe imot å spare lønnsutgiftene en stund. Sommeren 1921 måtte fagforeningene godta et meklingsframlegg der lønningene ble redusert med 17 %, i tillegg var det mange arbeidere som ikke fikk igjen arbeidet. Folk opplevde dette som et nederlag, selv om lønningene minket mindre enn prisfallet. Pga. det høye antallet av streiker på begynnelsen av 1920-tallet raste medlemstallene til fagforeningene nedover fra 140 000 til 85 000 i 1923. Folk følte de ikke var tjent med å være medlem, påkjenningen ble for stor økonomisk Også Norsk Arbeidsgiver Forening (NAF) mistet nærmere halvparten av medlemmene sine.

 

Medlemstallene begynte ikke øke igjen før på 1930-tallet, da virkningene fra verdenskrisen slo inn for fullt i norsk økonomi. Arbeidsgiverne krevde 20-25 % lønnsreduksjon, mens AFL på sin side ville forsvare reallønna og krevde kortere arbeidstid for å motvirke arbeidsløsheten. Siden omsetningen var dårlig og lagrene fulle hadde NAF overtaket. Lockout ble satt i verk mars 1931, og i alt ble 86 000 tatt ut av arbeidet. Meklingen mellom partene kom ikke i gang før utpå sommer. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i sammenhengende konflikt i 24 uker, noe som er den største arbeidskonflikten i norsk historie. Resultatet ble 6 % lønnsreduksjon, mens prisfallet var på 11 %. Fagforeningene klarte altså å berge reallønnen og vel så det, men kravet om kortere arbeidstid slik at flere kunne komme i arbeid, førte ikke fram.

 

Kostnadene for samfunnet i arbeidskonfliktårene 1921-35 ble enorme. 23,5 millioner årsverk gikk tapt i arbeidsstans med totalt 425 000 arbeidstakere i aksjon. Pga. av de mange arbeidskonflikter ble den norske industrien satt litt tilbake, mange markeder i Europa ble tapt i denne tida. Norsk industri tok ikke del av den oppgangen som preget resten av Europa i perioden 1927-28, men her må paripolitikken også ta sin del av skylda. Ingen av partene var tjent med dette, så i 1935 ble Hovedavtalen undertegnet mellom AFL og NAF som fremdeles blir regnet som ”arbeidslivets grunnlov”. I stedet for åpne klassekamper bar den nye avtalen et sterkt preg av samarbeidsideologi.  Den inneholder visse grunnprinsipper for forholdet mellom partene i arbeidslivet.

 

Det var ikke bare økonomien som var i vansker i mellomkrigstiden. Også det politiske system viste tegn til krise. Arbeiderpartiet hadde økt sin oppslutning og hadde allerede fra 1915 fått en tredjedel av velgerne, og med Venstres valgnederlag i 1918 var det slutt på de sterke flertallsregjeringene. Høyre og Venstre hadde helt siden 1880-årene hatt et solid flertall, og kampen om regjeringsmakt ble en sak mellom disse. Et nytt parti, Bondepartiet, ble opprettet i 1920 og fikk 13,1 % stemmer ved stortingsvalget påfølgende år. Norge hadde nå et flerpartisystem uten noe parti med absolutt flertall. I perioden mellom 1920-35 hadde landet ti borgelige mindretallsregjeringer, som i gjennomsnitt styrte halvannet år hver. De hyppige regjeringsskiftene gjorde at det ble vanskelig å føre en helhetlig politikk. Den manglende stabiliteten gjorde at det parlamentariske systemet ble svekket. Styresettet, slik det var, syntes å fungere dårlig.

 

På venstre fløy stod Arbeiderpartiet, som ville velte det parlamentariske systemet og erstatte det med noe nytt. Helt siden 1911 hadde det eksistert en radikal opposisjon innenfor arbeiderbevegelsen med Martin Tranmæl i spissen. Denne fikk flertall på landsmøtet i 1918. Det ble sagt at det vestlige styresystem hadde utspilt sin rolle, og fra nå av skulle Arbeiderpartiet være et revolusjonært klassekampparti. Den økonomiske kampen i arbeidslivet skulle svekke kapitalistene og brøyte vei for en sosialistisk omveltning i samfunnet. På bakgrunnen av spekulasjonsøkonomien, dyrtiden og gapet mellom levekostnader og reallønn under første verdenskrig gjorde mange arbeidere kampvillige. Den russiske revolusjon i 1917 ble møtt med begeistring, og i 1919 meldte Arbeiderpartiet seg inn i Komintern. Partiet kunne nå tenke seg å overta makten uten å ha noe stemmeflertall i folket bak seg. Et mindretall brøt ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske arbeiderparti; det kunne ikke tenke seg å gå utenom avstemninger i Stortinget for å forandre samfunnet. De strenge opptaksvilkårene, de såkalte Moskva-tesene, til Komintern gjorde at flertallet i Arbeiderpartiet ønsket en mer uavhengig stilling. De økende kravene gjorde at Arbeiderpartiet i 1923 meldte seg ut av Komintern, men betraktet seg fortsatt som et revolusjonært parti. Et mindretall holdt fast ved medlemskapet og dannet Norges Kommunistiske Parti. Det var altså nå tre arbeiderparti.

 

For AFL var splittelsen av Arbeiderpartiet svært uheldig. De trengte en samlet arbeiderbevegelse for å kjempe mot de stadig mer aggressive borgelige kreftene, særlig etter nederlaget fra storstreiken i 1921. Under parikrisen i 1927 steg arbeidsløsheten på nytt. De indre konfliktene i Arbeiderpartiet måtte komme i skyggen, det var på tide å ta ansvar. I 1927 gikk sosialdemokratene inn i Arbeiderpartiet igjen. De skulle nå gå til valg for å vinne folkeflertallet med sitt sosialdemokratiske grunnsyn. Ved stortingsvalget samme år fikk det nysamlede Arbeiderpartiet full uttelling med 36,8 % oppslutning. Det var delte meninger innad i partiet om de skulle danne regjering, men av hensyn til den tillitt velgerne hadde gitt dem ble det i 1928 dannet historiens første Arbeiderpartiregjering. De borgelige partiene felte den allerede etter to uker, da det så ut til at regjeringen ville føre en svært radikal politikk og det oppsto panikk i bankene.

 

Regjeringens fall skapte bitterhet i Arbeiderpartiet og styrket venstrefløyen i partiet for en stund. Tiltroen til det parlamentariske styresettet ble svekket og den revolusjonære parolen ble på ny skjerpet. Ved valget i 1930 kunne mye tyde på at partiet ville få flertall. Ved kommunevalget to år tidligere hadde Arbeiderpartiet hatt stor framgang og vant reint flertall i hovedstaden. Tidligere hadde det ikke vært aktuelt for partiet å kreve regjeringsmakt på Stortinget uten sosialistisk flertall eller en revolusjonær situasjon. Da Arbeiderpartiet i 1928 likevel hadde vist vilje til å regjere kom det som et sjokk på de borgelige partiene. Ved valgkampen ble derfor fronten rettet skarpt og uvanlig samlet mot Arbeiderpartiet. Næringslivet bisto de borgelige partiene med store pengesummer som ble brukt til å føre valgkamp. Offensiven førte fram. Høyre og Venstre økte sin oppslutning mens Arbeiderpartiet mistet tolv mandater. NKP kom ikke inn på Stortinget en gang.

 

På begynnelsen av 30-tallet la Arbeiderpartiet om sin politiske kurs, fra en utenomparlamentarisk, faglig kamplinje til å satse på stortingsflertall og regjeringsmakt. De oppgav tanken om revolusjon, men holdt fremdeles fast på sosialismen. Det var flere grunner til at Arbeiderpartiet la om sin politikk. Erfaringene fra de to foregående valgene spilte nok inn. Ved valget i 1927 hadde partiet gjort et godt valg, da det slakket ned på den revolusjonære kursen, og et dårlig valg i 1930 da de revolusjonære parolene ble skjerpet igjen. Men det var da verdenskrisen gjorde sitt inntog og arbeidsløsheten gikk mot nye rekordhøyder at Arbeiderpartiet forsto at noe måtte gjøres for å få bukt med krisen. Det umiddelbare målet var å lette virkningen av arbeidsløsheten. Slagordet ble ”Hele folket i arbeid”. Arbeiderpartiet vant en brakseier ved stortingsvalget 1933 og fikk 40 % av stemmene. Etter å ha blitt det største partiet ved valget dette året, men uten å ha vunnet reint flertall, krevde Arbeiderpartiet å få regjeringsmakten. Regjeringsmakten lot vente på seg, de borgerlige partiene holdt fronten mot Arbeiderpartiet. Venstreregjeringen med Johan Ludwig Mowinckel som statsminister, ble foreløpig sittende.

 

På bakgrunn av faren for at fascistiske krefter skulle vokse seg sterke på arbeidsløsheten slik som i Tyskland, bidrog til at Arbeiderpartiet la fram en kriseplan der staten skulle øke sin økonomiske aktivitet for å få folk i arbeid. Dette var brudd på den klassiske økonomiske tenkningen hvor kjernepunktet var at pengeverdien skulle være stabil. Så lenge den var det ville alt ordne seg uten offentlige inngrep. Men i mellomkrigstiden gikk ikke det så bra. Staten ble tilstadighet tvunget til å gripe inn for å hindre sammenbrudd.

 

I USA satte president Roosevelt i gang en rekke initiativ for å få landet ut av den økonomiske krisen, som han kalte New Deal. Hensikten var å skape nye muligheter i de verst rammede distriktene. Blant annet ble det bygget en rekke store vannkraft i Tennessee Valley, som både gav billigere strøm til industri og forbrukere og arbeid til titusener. En rekke nye moderne arbeidsvernlover ble innført, men viktigst var loven om gjenreisingen av industrien, NIRA. Den omfattet bestemmelser om arbeidstid, minstelønner, minstepriser, regler om sunn konkurranse osv. Det var et forsøk på å skape et samarbeid innen næringslivet og mellom næringslivet og myndighetene. Om New Deal klarte å bekjempe 1930-årenes krise, er det delte meninger om. Men at tiltakene dempet panikkstemningen og ga næringslivet en ny start er det liten tvil om. Det lyktes derimot ikke å få bukt med arbeidsledigheten. Det kom først da konjunkturene snudde mot slutten av 30-årene.

 

Her hjemme utarbeidet Arbeiderpartiet En treårsplan for Norge på landsmøtet i 1933. Staten skulle investere, underbudsjettere, øke kredittvolumet og låne penger slik at det ble skapt både arbeid og kjøpekraft. Altså skulle staten sette mål og rammer for en treårsperiode. Likhetene med et annen sosialistisk arbeiderprogram, Sovjetunionens femårsplaner, er store. 

 

Bondepartiet hadde også utarbeidet nye krisetiltak til den sterkt gjeldstyngede landsbygda. Staten skulle få opp fortjenesten på gårdene ved å aktivt stille seg bak tiltak som kunne få opp prisene på til produsentene. Statsminister Movinckel var skeptisk til disse planene. Han mente at bøndenes måte å drive jordbruk på var urasjonelt, de burde bli mer effektive, bruke bedre gjødsel og dyrke bedre kornslag. Slik ville det bli rom for større fortjenester for produsentene. Venstre mente at statlige investeringer i nye prosjekt, som for eksempel nye veier, ville skape arbeid. Høyre på sin side var sterkt i mot en aktiv stat som griper inn med krisetiltak. Middelet mot arbeidsløshet var skattelette som skulle stimulere næringslivet.

 

De borgelige partiene var altså uenige om hvordan krisesituasjonene i jordbruket kunne løses, de fikk problemer med å finne en felles politisk plattform. I Arbeiderpartiets stortingsgruppe arbeidet det derimot sentrale personer i perioden 1934-35 for å finne et parlamentarisk grunnlag for en regjering. Bondepartiet framstod som den mest sannsynlige alliansepartneren. Venstre satt jo med regjeringa, og bondepartiets mistillit til Venstres jordbrukspolitikk vokste. Samtidig var flere av Bondepartiets stortingsrepresentanter i ferd med å få sympati for deler av Arbeiderpartiets krisepolitiske program. I mars 1935 ble den nye regjeringa utnevnt med Johan Nygaardsvold som statsminister etter at Venstre hadde stilt kabinettspørsmål og tapt. Bondepartiet var villig til å støtte en arbeiderpartiregjering mot at regjeringen satte i verk reformer på landsbygda og hjalp primærnæringene. Resultatet på kriseforliket ble et tilleggsbudsjett på 34 millioner der det meste skulle gå til primærnæringene, kommunene og til veier og boligbygging. Det skulle finansieres med økte skatter og avgifter. Noe underskuddsbudsjett ble det derimot ikke, det ble det ikke flertall for på Stortinget. Den type økonomiske politikk blir ikke tatt i bruk før etter andre verdenskrig.

 

Etter 1920 gjennomlevde Norge en langvarig krise i industrien, jordbruket, bankene og de offentlige instanser. Pengepolitikken, som gjorde at prisene sank, ga næringslivet en enorm påkjenning, selv om etterkrigskrisa ville fått virkninger i Norge også med en annen pengepolitikk. Men de mange harde arbeidskonfliktene kom jo nettopp når arbeidsgiverne ville ha lønningene ned når prisene sank. Arbeidsledigheten ble høy, og arbeidslivet var preget av streik og lockout. De borgelige mindretallsregjeringene i Norge 1920- og 30- tallet var svake og skiftet ofte. Den revolusjonære arbeiderbevegelsen ville skifte ut eller forandre det parlamentariske demokratiet, pga. av de lite effektive tiltakene styresmaktene satte i verk mot krisen. Under verdenskrisen på begynnelsen av 30-årene skifter likevel Arbeiderpartiet politisk kurs. De blir et reformistisk sosialistparti med ønske om regjeringsmakt og ved stortingsvalget 1933 får de en oppslutning på 40%. De økende sosiale motsetningene mellom de borgelige partiene gjør at Bondepartiets stortingsrepresentanter får mer sympati for Arbeiderpartiets kriseprogram. I 1935 inngår de et kriseforlik hvor Bondepartiet vil hjelpe Arbeiderpartiet til regjeringsmakt mot at de setter i verk krisebevilgninger mot den hardt rammede landsbygda. Sammen med Hovedavtalen mellom AFL og NAF utgjorde kriseforliket et viktig skritt i retning av arbeiderbevegelsens tilpasning til det borgelige samfunnet.

 

 

Sekundære kilder:

Berge Furre: Norsk historie 1914-2000, Oslo 1999

Ole Christian Grimnes og Berit Nøkleby: Norge etter 1850, Oslo 1997

Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, Oslo 1958